Kiserud i Jinka

Gode nyheter!

2010-03-02T10:32:00.000-08:00

Ja, endelig er det nytt fra våre venner i Jinka igjen! Les mer om forsterkninger på kirurgen, gryende husdyrhold, den nye slengdissa, sykdom og velvære. Og litt om Voss, for å nevne noe..

Dette finner du nå på:

http://www.kiserudijinka.info/

Denne bloggen vil av praktiske og tekniske årsaker fases ut på sikt. På den nye hjemmesiden kan en bl.a. melde seg på nyhetsbrev. En vil da få en liten mail om at hjemmesiden er oppdatert. Etterhvert vil det også kommer flere bilder i albumet.

Med vennlig hilsen
Einar L. Kringstad

Noen glimt fra helga

2010-01-25T01:21:00.000-08:00

Jerin har driftet sykehuset, mens Thorleif, barna og noen til har vært på tur:

Historien om det søte hjerte: Kirkehistorie II

2010-01-23T00:46:00.000-08:00

For tiden har vi 2 pasienter fra Bodi-stammen liggende hos oss. De har stygge skuddskader i hofte og kne og blir nok en tid. For 2 måneder siden kom det til en konflikt mellom dem og ett nabofolk, Konso'er som er flyttet til deres område. Det snakkes om 30 falne, og mange skadde. Vi hadde pasienter fra begge leirene liggende her, på hver sine rom, nå er de fleste reist hjem igjen. Bodi'ene vakte en viss forargelse blant medpasienter og ansatte, og er ikke akkurat respektert. Noe av det kan skyldes ytre, kulturelle ting, som feks at bodiene ikke svelger sitt spytt, men spytter på vegger og gulv. De er heller ikke vant med våre hus og dovaner, og har ofte en døgnrytme med høy stemning om kvelden og natta, og desto roligere om dagen…

Vel, det får så være. Viktigere er det kanskje å vite at stammen har vært ganske brutal, uten stor respekt for liv. Ikke sine egne og heller ikke andres, så nabofolkene har ofte fått hard medfart. Dermed biter de gjerne godt tilbake når de får muligheter, slik som nå nylig. Ett annet av nabo-folket, Mursiene, er redd for dem, både for sine levende og sine døde. De døde begraves alltid uten at noen bodier får vite om det, og på steder det blir vanskelig å grave dem opp igjen. Slik begraver også bodiene sine egne, i hemmelighet om natten, langt borte… Særlig utsatt er de store krigere. De unge krigerne vil gjerne ha del i deres styrke, og tenker det skjer ved at de eter deres kjøtt. Dermed er en sønns viktigste oppgave å passe på sin aldrende far, slik at han ikke skal bli til tatt av dage og spist…

Nok, vel vitende om alt dette beveget evangelistene seg inn på bodi'enes område. Noen vil kanskje kalle det dumdristig, det lå nok i hvertfall en brann bak, om å dele veien til Gud med dem. En av dem ble tatt, tilberedt og spist. Hos bodiene er det ingen historiebøker, ingen bøker, ja intet skriftspråk. Historien bevares i sanger. Sangen om da evangelisten ble spist synges enda: "Jeg har spist mange hjerter, men hans var det søteste…"
Bodi'ene har blitt et presset folk, mange frykter og hater dem. De er blitt presset og marginalisert, nå er det bare 5000 tilbake av dem. Etter slaget for 2 måneders siden var det en fredsprosess med forsoning. For 2 uker siden var bodi'er på krigsstien igjen, men ble avskåret av regjeringens soldater, og det kom ikke til nye slag. Så dypt stakk den freden. Jeg vet ikke om mange steder hvor det er så mørkt som hos bodiene, jeg har gått dit 2 ganger (før jeg visste dette…)

For tre måneder siden var det trefninger med det tredje nabofolket, Ariene. Det er 2 evangelister utplassert blant Bodiene nå også, men de er Arier. Ikke så rart at de skyndte seg hjem til fjellene og er nølende med å reise ned igjen til dem. Bodi'ene spør om disse evangelistene også skal skuffe dem. -Mange har kommet og reist, men vi har ikke sittet igjen med noe. Er dere også slik? spør de oss som kirke.

Kan vi forlate dem uten at de sitter igjen med håp og lys i mørket?

Historien om Gullblad: Kirkehistorie I

2010-01-18T12:00:00.000-08:00

I går var jeg, Thorleif, på en fin tur i fjellene nord for byen, en aldri så liten 4 timers formiddagstur. Mens Jerin tok morgenrunden på sykehuset og barna hadde selskap av 5 overnattingsvenninner og lærer Elisabet. Turen brakte oss opp til Bako, på 2250 meter over havet (Jinka er på 1380), den gamle administrasjonsbyen for hele området vi nå bor i. Amharene kom fra nord og hadde base der oppe tilbake i keiserens tid. Det var ca 4 harde dagsmarsjer fra nærmeste by, Arba Minch. Altså en betydelig utpost. Der hadde de sval luft og kjølige netter, som i sitt eget høyland i Nord-Etiopia, og kunne administrere de forskjellige stammene i lavlandet sør for oss.

En misjonær fra SIM (misjonsselskap) kom også til Bako, omtrent tidlig på 50-tallet, de 4 dagsmarsjer fra Arba Minch. Hans kone ble etterhvert gravid. Han hadde sett nok fødselsproblemer, og han valgte seg ut nærmeste slette til en nødflyplass. En del busk og skog måtte ryddes i villmarka, men grunnen var fuktig, men fast nok, og med en helning slik at regnvannet rant av: Jinka var født! Siden tok Jinka mer og mer over, i og med muligheter for rask adkomst med fly, og i dag er ikke Bako annet enn en landsbygd med veldrevne jorder og fine hyttetun. Og en misjonsstasjon, som nå brukes som skole. Misjonæren som bodde der arbeidet tett med evangelister, som reiste dypt inn i ukjent terreng. Noen av dem kom ikke tilbake… En av dem var en kveld på vei mot en landsby, men kvelden kom på ham før han rekk frem. I mørket prøvde han å orientere seg fremover, og frykten for hva som kunne skje var nok betydelig. Enda er det bøfler, løver og dødelige slanger i det området. På et tidspunkt begynte han å skli ned en skrent og havnet nederst i ei lita elv. Den var ikke dypere enn at han kunne vade, men hadde bratte bredder, og han kom seg ikke ut av den. Dermed vadet han oppover elva for å komme seg på land. Ett stykke lenger oppe kom han til et vadested og hørte stemmer, så han ropte og fikk kontakt. Litt forkommen var han, men det tok ham inn i ei hytte og serverte kaffe (som vokser vill i fjellene der). han hørte de drøftet seg i mellom om noen gullblader, og kunne ikke skjønne hva dette var. Men stunden var god og natten var ung, så han tenkte dette måtte være en anledning til å dele de Gode Nyhetene. Han dro frem Bibelen fra et (vanntett!) etui, og da han åpnet den skinte det i forgyllingen på kanten av sidene. - De ropte opp: DET ER HAM! Etterhvert fikk han forklaringen: En stor trollmann der i området hadde profetert for sitt folk: -En mann skal komme opp av elven en natt. Han skal ha med seg gullblader. Han skal forklare dere veien til Gud. Nå var spådommen gått i oppfyllelse og evangelisten måtte gjøre grundig rede for seg. Det endte med at hele den bygda sluttet seg til den nye veien til Gud. Denne historien er ikke enestående, ofte har spåmenn åpnet veien for evangelistene på denne måten. I vår "moderne verden" (jeg vet ikke lenger hva som er mest moderne…) ligger gullbladene i bokhylla, men vi har kanskje ikke samme entusiasme for dem som mennene ved elva? Slik kan tankene fly ved synet av gamle Bako misjonsstasjon...

Thorleif

Barna forteller: Juleferien i tilbakeblikk

2010-01-14T19:52:00.000-08:00

Mandag morgen tidlig kom reiselærer Elisabet Karlsen trillende fra Arba Minch, litt forsinket da A.M.-flyet møtte tåke på sin melkerute. Så de unge oppsummerer juleferien:

-Hvordan har juleferien vært?

Mina: -Bra!! Jeg har fått mye gaver og ting, feks fått en fin lekehund og så en fin glasskule som kan snø inni og koppestell.

- Skjedde det noe fint? - Vi besøkte Melkamnesh (husansatt/barneoppdragerske), for eksempel spiste vi indjera og wått og jeg hoppet rundt i sofa'en. Ikke noe annet å fortelle!

Leah: - Veldig fint!! Vi har besøkt Melkamnesh og gjort nokka hemmelig. Og så har jeg jo spist litt godteri. Og så har jeg hatt det veldig gøy i dag, jeg har syklet fåt på en sykkel med Sara og Mina og pappa. Og vi har fått mye gaver.

Sara: - Fint!! Jeg har hatt litt besøk fra Addis av en venninne. Og vi har fått pakker i posten, mange pakker. Det har vært besøk fra Norge til noen andre her på tomta, og dem har vi blit kjent med. Vi har vært på tur til Mursi, der fikk vi sitte på taket til bilen over en elv. Det var gøy, men litt humpete. Vi besøkte et Mursi hyttetun, der fikk jeg male hirsekorn med steiner. På veien hjem så vi 206 dik-dik'er (små, søte antiloper).

Mamma presses til en liten oppsummering til slutt: Det var litt tungt i romjulsdagene (5 år siden tsunamien) Det var også ganske travelt på sykehuset. Til tross for travelheten har vi kost oss med god mat, badet med barna i bassenget og gledet oss med mye besøk. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har fått brukt mye tid med Bibelen...

Pappa synes det har vært en fin og god jul, om enn litt mye preget av vanlige, uvanlige arbeidsdager, sterke skjebner som blander seg inn eller suser forbi. Det merkes litt bedre en tid hvor jeg prøver å sette ned farten og sanse jul. Barna hadde fortjent mer ro med oss, men julens budskap har fått etset seg litt inn gjennom deres flotte julespill, i ulike utgaver, til stor glede.

God etiopisk jul!

2010-01-11T11:18:00.000-08:00

Nå er vi på vei ut av den etiopiske julefeiringen, som i innhold dypest sett er den samme som vår. I form er det noen forskjeller, feks minimalt med gaver: kanskje nytt sett klær til barna, det er annen juleribbe: nyslaktet hane eller okse (på deling), det er ikke juletrær, men litt småpynt her og der. Det er besøk av venner og besøk til venner, familie og slekt. De nærmeste inviteres til festmidagen og stikk-innom-gjestene serveres festbrød og bygg-drikk. De med evangelsik kirketilhørighet har formiddagssamling i kirka og hele kvelden der, gjerne med et drama av ett par timers varighet. Det ble en fin feiring for oss også, men litt preget av at alle 5 har hatt sine dager magesjau og halv fart. Leah og Mina kaster opp enda, kanskje lurer en liten Giardia mellom tarmtottene? Plagsomt nok ble det nattoperasjoner de "helligste" nettene, man skulle ikke dolke hverandre med kniv i ryggen på julaften, spør du oss... En annen holdt på å gå under med tarmslyng, men han er på rett kjøl igjen nå.

I romjulens hete ble disse linjene fra norsk julaften borte i elektroniske irrganger: Det ble julaften her også, men en spaltning som var sterk. Jeg blir stadig fristet til å si at det er to verdener, men det er det ikke. Vi er i samme verden og vi har ansvar for hverandre. -Hjemme: fest med julegrøt og ytterst delikat marsipangris. Mina starter med en juledukkert etter gudstjenesten. Langs med dette kommer det en telefon fra sykehuset. Forskjellige ting står på, men en kvinne ser ut til å ha alvorlig svangerskapsforgiftning. Måtte en tur oppom sykehuset, og alle tilgjengelige tiltak ble satt inn. Vi har glade, friske barn, flott festmat, gavedryss, Jesusfeiring med julesanger og gang rundt julesypressen. Ny telefon. "Kom fort, doktor!" Jordmor har panikk. Kvinnen er blitt verre. Vi har også satt igang behandling av hjernemalaria og hjernehinnebetennelse, men hun puster forterer og fortere og kaster seg i ørska. Senere på kvelden faller roen, de nyåpnede gavene beundres og brukes og lyttes til. En 20 år gammel kvinne dør. En ung far og ett tre dager gammelt spedbarn er blitt alene. Det er julenatt. Slik er vel denne verden, godt at Gud ville komme inn i vår jammerdal. Ta del og forandre. Med litt bedre helsestell hadde denne kvinnen kommet til oss før hun var nesten død. Vi er medskyldige, vil jeg mene. Dette er vår ene verden.

Noen glimt fra julefeiringa:

2009-12-26T03:44:00.001-08:00

Mange julestjerner skinner i Jinka, Mina tar seg et julebad i kveldinga.

Goiti kaster glans over feiringa, men grøten fallt ikke helt i smak. Barnebarnet spiser rosinene..

En Lykkelig vinner av mandelen i grøten!

Jul 2009. "…rom..."

2009-12-24T00:05:00.000-08:00

Da var juletreet felt

Fra julebasaren til barna..

Besøk av gode venner fra Banna-stammen (Goiti på Jerins høyre side):

En interessant detalj i julefortellingen er om da den høygravide Maria og Josef kom til Betlehem, hvor familien hans hørte til. "Det var ikke rom for dem i herberget" sies det. Her i Jinka er det et viktig spørsmål når pasienten er snart utskrivningsklar, finner dere et rom i Jinka. Kanskje har en høygravid blitt forløst ved keisersnitt og har 12 timers gange hjem. Da er det fint å samle krefter noen dager før marsjen hjem. Det er ikke aktuelt å ta inn på hotell, eller herberge. I en kultur hvor alle stiller opp for familien, slekta og stammen dreier det seg om å finne en fjern slektning som kan frigjøre en sengeplass eller to. Situasjonen var nok den samme for 2000 år siden i Betlehem. Selv ikke slektningene hadde rom… I urberetningen, den greske, første nedtegnelsen av julefortellingen er det brukt et ord som like gjerne kan bety "de fant ikke husly", altså ledig rom hos en slektning…

Tilbake til Jinka. Vi har spekulert på hvordan jula skulle få rom i år. Travle arbeidsdager til og med i dag, lillejulaften, kanskje med litt roligere dag i morgen, julaften. Vi rakk en tur utom byen og kappet toppen av en sypress. Dermed var "julegrana" sikret. En snartur i byen så var julehandelen sikret. Ikke en julehentydning å se, forresten, etiopisk jul er om 2 uker… På lørdag fikk vi tak i en stor indrefilet hos slakteren (siste dag for kjøttsalg i byen i år, nå er det "førjulsfaste"), så var steika sikret. Julestjerna stråler meterhøy i hagen. Men den indre jula, stemningen, roen, gleden? Ro og stemning var det nok ikke i Betlehem heller, i urjulen. Slektningene hadde sagt nei. Glede, da? I dag kunne vi hjelpe frem et velskapt barn fra en umulig fødsel. Det gav store smil og enorm glede i gangen. Vi retter blikket mot den indre gleden, at guddommelig kjærlighet var villig til å tre inn i vår elendighet, med budskap om "glede", sa englene, "for hele folket". Vi er med, vi og! Aristammen også. Bodi'ene også, som ligger sønderskutte på 4. uka. Ingen av dem har hørt om noe jul før. Her har de i hvertfall fått rom i sykeherberget. Gratis. Staten spanderer alt. Stell og respekt, og smilet har kommet tilbake. Glede, sammen med smerten. Gamlefar uten hofte var på beina igjen for første gang i dag, ynkende og stolt. Barna har sammen med den gode voluntør Anne laget diverse hemmeligheter og julekreasjoner. Noen av dem ble loddet ut til stor glede for venneflokken på en livlig julebasar søndag. Til stor glede for foreldreløse barn.

Så skal julesypressen føres inn under taket, vagles rett i ei grønn bøtte og pyntes med lenker, med enda fuktig lim på. Men forsyne meg, der kommer noen venner fra bannastammen på overnattingsbesøk! De har tilbrakt noen timer på veien og skal besøke noen sønner som har fått rom i fengselet. Om det er rom? Spørsmålet stilles ikke, og svaret er gitt, hva er julebudskapet om vi ikke har rom? Det blir hyggelig, vi ser på bilder og mimrer litt sammen, så godt det lar seg gjøre over en språkmur. Glede for hele folket, det betyr vel alle folkeslagene her da, sikkert. Så den forfriskende, for hjertet, duften av skinnklær innsatt med harsk smør fyller huset med julestemning. Og glede. Det må vel være julestemning?

Lillejulaften 2009. God jul ønskes hjertelig til alle kjære! Mer julepost enn dette blir det visst ikke i år, men denne kommer med glede og takknemligehet for alt dere betyr for oss og at dere følger oss, ber og støtter opp.

Evangelisten forteller

2009-12-17T06:40:00.000-08:00

Det kom innom en evangelist i ettermiddag, Moges, en venn gjennom flere år. Han hadde kommet til byen for å få utbetalt lønn, men kirka hadde ikke noe i kassen, så han måtte reise tomhendt hjem igjen. Vi snakker om en månedslønn på 95 kroner. Bare reisen til og fra koster ham 2 dager og mellom 10 og 20 kroner…
-Hvordan går det med deg? Fint, Gud være takk! -Familien da? Fint, Gud være takk! Men… sønnen på ti og dattera på sju går ikke på skolen, siden vi ikke har penger til klær… -Såpass… Så har de ei på to. Og jeg vet at han skulle hatt ei på tolv… Jeg vet også at han er eldste bror i søskenflokken og har ansvar for storfamilien, faren er borte.
-Enn med tjenesten, da? Gud være takk, fint! Han stråler. For tre år siden var jeg på besøk hos dem i jula, oppe i den fjerntliggende Dimmestammen. Det var første julefeiring for de aller fleste av dem. Menigheten var ett halvt år gammel da, hadde såvidt fått seg ett salgs tak over hodet, en tomt til litt innkomme og ett kor til lovsang. (På ett halvt år!) -Joda, vi er 20-30 voksne og 15 barns som samles, med 25 nattverdtagende. Koret synger fortsatt, de er 15-20 stykker! Vi har reist kirke med bølgeblikktak for pengene av tef-kornet vi høstet på grunnen vår.
- Hva med høvdingsønnen som var blitt med i forsamlingen? Fint, Gud være takk! Han er med enda. Høvdingen nektet ham å komme hjem hvis han ble med på møtene. Han har gjennom mye motstand valgt å komme og er med oss. -Du har det travelt? Det er i travleste laget, ja… Jeg rekker ikke hjem til åkeren min(4 timers gange), den krever litt pløying med okser for å gi noe, så det blir ikke . -Så du har ikke annen inntekt enn lønnen fra kirka (som du ikke fikk)? -Kona mi baker litt indjera-lefse og selger, så vi får noen kroner på det, sier han med ett smil... Her sitter jeg overfor en stor mann. Som vet hva det er å ofre for at andre skal få kjenne Guds godhet… Jeg bli målløs og ganske liten.

Thorleif

Noenbilder fra Thorleif på fjelltur og barna i "badeland" (i hagen):

2009-12-17T06:34:00.000-08:00

Helt greit på 2700 moh, utsikt mot en Rift Valley sjø (Abaya) på 1100 meter). Vi startet på 1600. En vanvittig flott tur, med utsikt mot oppvekstbyen min, Arba Minch på andre siden av dalen

Her fra nedstigningen, toppen sentralt er 2200 moh, og bilen står ved foten av den. Dessverre hadde vi bare 7 timer, så vi rakk ikke de høyere toppene bakover, høyeste på 3500 ?, får bli ett langtidsprosjekt? Noen som blir med?

Leah godkjenner sklia, Mina er klar til å gi stilkarakter...

Vippe-av-madrassen-leken slår godt an hos alle venninnene, også

2009-12-09T12:56:00.000-08:00

Hos bannavennene våre: Sara drikker kaffe kokt på kaffebønneskall, fra ordentlig kaffekopp. Kuchini følger nysgjerrig med.

Barna forteller, fra Jinka

2009-12-09T12:51:00.000-08:00

Nå har vi vært hjemme i Jinka en uke etter to uker med skole i Addis A. og en uke tur nedover hit. Thorleif ble med på den siste uka og vi fikk kost oss en god del sammen i mange opplevelser. Det ble

-fine safarier i Awash nasjonalpark (fin savanne, mye kyr (forbudt) og litt oryx og kudu, voluntøren vår slo til med bading i krokodille-elv).

-Hawassa (før Awassa) med flott ferieplass, ufattelig mye fugler, fred og ro)

-Arba Minch med gode venner, nydelig morgentur på en sjø med masse krokodiller og flodhester rundt båten, og enda flere pelikaner. Og ingen bading, takk.

- 1200 kilometer, en million humper og en milliard støvfnugg i lufta.

Tidligere i dag besøkte vi våre gode venner i bannastammen, vel en times kjøring fra Jinka, barna forteller mer:

Mina forteller:

-Det er dumt at jeg ikke kan snakke det Melkamnesh snakker (barnepiken/husarbeideren). Derfor finner vi ikke på så mye gøy. (Mamma synes det ser ut som de har det litt gøy likevel, Mina hjelper med klesvask, hagearbeid og mye spennende).

-Det er fint at vi får bade og sånn. (-Hvordan da?) -Jeg kan skli sklia og hoppe i vannet.

-Det er bra at vi var i stammen i dag og ble kjent med dem. det var bra å være på krokodillesjøen.

Leah forteller:

-Har det skjedd noe fint i det siste, Leah? -At vi fikk treffe bannavennene våre og at vi fikk en geit av dem. Det er også fint at vi kan fortelle sånn som nå (til blog'en). Og så er det fint at vi har fått fin sklie.

-Er det noe som ikke er så bra? Da vi satt bak i bilen på veien hjem, fordi Sara og venninnene hennes lo så mye og snakket bare etiopisk. Jeg skjønte ikke noe, og måtte bare smile litt. Og så var det ikke så gøy å ha geita sammen med oss bak i bilen. Og så er det ikke kjekt at det ikke bor andre norske her.

Sara forteller:

- Det var fint å besøke Goiti og Banni Kilo og at vi har fått en geit av dem. Jeg har blitt bedre kjent med Kuchini og de andre venninne nå. Forrige uke var det gøy å bli kjent med de islandske naboene våre. (De nærmste utenlandske barna, som bor i Woito, 2 1/2 time å kjøre unna.) Det er bra at sklia har blitt fiksa.

-Er det noe som ikke er så bra? -At vi nesten ikke får lov å bestille fruktjuice og is på noen restauranter :-( (Da vi var på ferie forrige uke sa pappa og mamma ofte nei, for å unngå diarésjukdom.)

Dette var glimt fra de unge, lovende. Vi synes de klarer seg forbløffende bra, men synes det er riktig at Leah får lov å savne bestevenninne Sofie, og at hun forteller dere om det, også.

Stikkord-dagbok for en arbeidsdag:

2009-11-26T06:28:00.000-08:00

Hvordan ser en ganske vanlig arbeidsdag ut på sykehuset i Jinka? Her er ett eksempel, en dag i forrige uke, i kortform: Visittgang fra klokka 0800 (noen kommer etterhvert)med ett par litt tunge saker på føden, det drar ut. Jerin har gjort det meste av kirurgen når jeg kommer dit. Alle 4 skuddskadene er i bedring, det samme gjelder de tre med brannskader: en fireårig jente er sterkt forbrent i ansiktet, en ettåring har dype forbrenninger over halve hodet, mye av en arm og litt på magen. Han har fått flyttet hud over på skadene og klarer seg. Det siste er en 60 åring med skoldeskade på lår og mage. Det er ei jente på 12 år først på operasjonsprogrammet, hun har en slags polypp som stikker ut av en hevelse bak skulderen. Vi håper det er en bakteriereaksjon, men det viser seg å være mer omfattende. Er det kreft i muskelen, tro, eller tuberkulose? Vi fjerner så godt det lar seg gjøre alt og venter spent på svaret fra patologen i AA om ett par måneder. Neste er ett lite brokk øverst på magen og deretter en stor hevelse på foten. Den viser seg nok å kunne være kreft, vi tar en prøve og må foreslå for henne å amputere foten like foran ankelen. Hun synes det er et vanskelig valg, men godtar forslaget vårt når vi sier at hun vil kunne gå på foten etterpå. Så er det hjem til deilig middag med kanskje en bitteliten lur etterpå.
Klokka 14 er det opp på sykehuset igjen. Ettermiddagen blir den roligste på lenge. Vi undersøker et par kvinner som har skader etter fødsler for ett par uker siden, de kom med døde barn klemt fast og hadde mye dødt vev i fødselskanalen. Nå går de med urinveiskateter forebyggende. Den ene har blitt bra og får reise hjem uten kateteret. Den andre har fortsatt en del dødt vev, og må fortsette 2 uker til med kateteret. En kar sliter fælt med prostata og blir planlagt for operasjon. En ungdom har krasjet med motorsykkel og legges inn for observasjon. En eldre herremann sliter med ett brudd på låret som ikke har grodd i det hele tatt på 4 måneder. Han har hatt en dårlig gips som har gjort vondt verre. Han skulle nok hatt seg en operasjon med litt jernarmering. Han legges inn, vi får se om noen dager når det blir plass på operasjonsprogrammet. En jentunge med en svær kul på leppa legges inn for operasjon i morgen. En middelaldrende dame med brudd i ene beinet i underarmen får en fatle som smertelindring. En 75- åring med slitte knær får henvisning til ortoped på ett sykehus ca 40 mil unna. En yngre mann har kanskje prolaps i ryggen, det ser ikke ut til å være grunn for operasjon.
En anestesisykepleier må beklage seg en del over en nyutdannet kollega… Noen biopsiglass merkes og skjemaer fylles ut til rikshospitalet Black Lion. 3 ultralydundersøkelser, en trenger utskrapning, en annen har et friskt barn på 4 måneder i livmoren og den siste viser seg etter hvert å være 10 uker på vei med ett barn som overhode ikke er planlagt. 17 år, 8. klassing og har kjæreste, uten utsikter til å kunne gifte seg. Livet raser sammen for henne. Det er åpenbart at hun vil få gjort en abort på det private markedet (-dvs hos en helseoffiser som er faktisk er opplært av oss, men nå arbeider privat…). Etter etiopisk lov er dette forbudt, da hun verken har HIV, er utsatt for incest, voldtekt eller er ekstremt fattig. Men en liberal tolkning hos en del aktører gjør det til en fri abortlov inntil 12 uker, som i Norge. Når den som skal gi råd om abort også tjener gode penger på det, bør selv abortforkjempere rope varsko. Når kunnskapsnivået om svangerskap er minimalt vil fort legens råd om å ta abort bli lystret uten en gang å bli forstått. Vi har en del eksempler på det… Noen leger tar seg også den frihet å gjøre senaborter på kommersiell basis, ulovlig men innbringende! Tilbake til det mørke ultralydrommet… En etiopisk lege deltar nå i den alvorlige stunden. Han formaner henne etter god ortodoks etikk fra å velge abort. Den etiopiske kulturen er mer patriarkalsk enn vi nordmenn er vant til, og legen gir sin klare mening. Vi gir tid og prøver å åpne nyanser. Hun ser bare én vei videre… Min vei går over en grønn eng med nydelig, høyt gress, til mine kjære, og jeg skulle tro til en annen verden. Men det er samme verden. Det godt å komme hjem omtrent på tiden i dag, halv seks, det er en sjelden nytelse!
Thorleif

En skamplett på sykehusets gode rykte…

2009-11-22T09:48:00.000-08:00

I natt fikk jeg anledning til å spasere opp til sykehuset igjen. Vi snakker om 3 eller 400 meter, og 2 porter. Det er gress på snart 3 meter langs stien. Blikket følger grunnen nøye, men det er god tid til å nyte natten og reflektere på det som kan møte meg. Disse ganske få minuttene er gode å ha, fra dør til dør, fra stue til operasjonstue. En bønn for pasienten, kanskje. Denne gangen fanges blikket av en mørk skygge ved trappa opp til sykehuset. Hva? En slange krøllet i hop? Nei. En stor padde? Nei, duften kommer til hjelp, jeg konstaterer fersklatt avføring. Omtrent på nederste trinn inn i sykehuskomplekset. -En hygienisk skamplett, tenker jeg. Dette burde ikke skje. Neste mann tråkker fort i den og tar den med seg i porsjoner inn i gangene… Det er forresten en mørk og vakker natt. Helt mørk, faktisk, strømmen er borte fra sykehuset og byen. Det er jo heller ikke toalett tilgjengelig inne på sykehuset. (Det har vært det tidligere, men de tetter seg når det er Vann.Mangel… jf lenger nede.) Det er bygd en pit latrine, som det heter på engelsk, et flott hull med hus over, og småhuller i gulvet til å levere varene i og selvdrevet varmluftutgang som fjerner lukt og fluer. Det er stengt nå, fullt, som kan skje når man tørker seg med stein, i mangel av noe mykere. Det er ikke akkurat vanlig å utstyre pasientene med potte heller her, en sykepleier har oftest viktigere ting å tenke på. Vel, det er bygd en latrine 2, men den ligger utpå marka med det snart 3 meter høye gresset. Nevnte jeg at det finnes kobra og kanskje mamba i det gresset, begge med 10 ganger dødelig gift i overkjeven? Jeg nevnte det med mørket i natt. Nevnte jeg at det ligger to pasienter inne nå med slangebitt (fra forrige natts mørke). Dette bringer ett annet lys (eller mørke)over saken. Skulle du og jeg vært pasient og pårørende med diaré i natt, hvor ville vi latt vår avføring? Jeg lander på at jeg vil fjerne ordet ”skam”, fra pasienten i hvert fall. Det er mulig andre burde skamme seg. Så står jeg ved døra til operasjonsstua. Jeg rakk visst ikke så mange bønner for skuddskaden denne natta. Men det er en annen historie, om ære og liv og død fra Kenyagrensen… Men han klarte seg fint, med en kule gjennom magen . Det var sikkert fordi dere andre ba…

Thorleif

Fra død til liv

2009-11-17T22:52:00.000-08:00

Det er kveld og telefonen sier at det er kommet en kvinne med sikkert en sprukket livmor. Hmm, de ordene klinger etter hvert veldig dårlig i våre ører, vi tenker straks på mange døgn med sterke rier og smerter, ett dødt barn, livsfarlig infeksjon, blodfattig og utmattet kvinne. Lang reise, og ikke minst en lang reise tilbake til eget liv. Langt sykeleie, ofte nerveskader som gjør gangen dårlig i lang tid og på toppen kanskje urinlekkasje, som gir en nesten etsende lukt… For de fleste overlever. På fødebenken ligger en ung Dassanechkvinne, 17 år kanskje, matt i blikket etter fire dager i fødsel og en dag i bil på dårlige veier. Hun kommer fra halvørkenen nede ved Kenyagrensen. Litt undersøkelser med ultralyd bekrefter det vi visste; at barnet er dødt, men det ser ikke ut til at livmoren er sprukket! Dagens gode nyhet! Vel, vi får skynde oss med å berge mor, hun er fortsatt i stor livsfare, intravenøse væsker med antibiotika er raskt på vei inn. Vi skal til legge urinkateter, og vi ser at hun er omskåret… Så får den trette kroppen nye krefter: Hun kjemper vilt imot, ingen skal få røre hennes underliv. Det slår meg at for ikke så mange år siden ble hun skåret i stykker i underlivet, ett minne som sikkert river opp angst i henne. Kanskje hun til og med tror at vi skal ødelegge for henne igjen, kanskje komme til å skade barnet. Stopp litt, vi må få tak i en tolk før vi fortsetter. Hun nekter først å tro at barnet er dødt. Sakte blir det klart for henne og hun skjønner at vi vil prøve å berge henne. Nå arbeider vi sammen. Så forløses barnet rolig, det må dessverre maltrakteres litt for å ikke skade henne enda mer. Men en søt liten pike kommer ut. Hun ser fortsatt ut som en søt pike, og en stolt mor får beundre sin avdøde datter. Faren får komme inn, han konstaterer stolt at hans kone har født, og han forsikrer seg, ved selvsyn, om at det er en datter. Mor smiler, lenge etter at barnekroppen er lagt i en boks. Hennes folk vil fra nå av regne henne som en kvinne. For om hun ikke føder regnes hun ikke som menneske, vil være ringaktet og vil etter lidelsens slutt kastes på marken for å spises av hundene. Hun har født, hun kan føde, og er dermed født. Hun er blitt en kvinne i natt! Ikke bare det, hun maktet å frembringe ett pikebarn, det gjeveste! Med det følger stor krøttermedgift ved bryllupet. Fin forhandlingsposisjon. Hun smilte stadig. Hun er hjemme i Dassanech-land nå, jeg håper hun smiler stolt der, også.

Thorleif, Jinka, 17.11.09

Foran skolen i Jinka

2009-11-17T22:51:00.001-08:00

Status localis

2009-11-17T11:19:00.002-08:00

Sara og Leah og Mina har det bra i Addis Ababa for tiden, og Jerin har det litt travelt med å holde styr på dem alene... Det går mye svineinfluenza i miljøet om dagen, men vi er foreløpig friske. Thorleif er i Jinka, med en etiopisk kirurg på plass ble det første tur ut i dag. Forfriskende. Den gjenværende kirurgen forfrisket seg på verandaen sin med å tygge khat, som er mellom kaffein og kokain i stimulans... Dermed så han seg nødt til være hjemme istedenfor å se på en mulig blindtarmpasient, som ble sendt hjem. Fant jeg ut da jeg kom hjem...

Om noen dager setter også Thorleif kursen mot AA for å riste seg sammen med familien igjen. På veien nordover ser det ut som den ene operasjonen som mangler (på å kalles kirurg) kan gå i orden, på Soddu Christian Hospital.

Gleder oss til besøk av Kjetil og Laila Roth neste uke!!

Vær og vind: Mye fint regn og mye fin sol. Minimum ca 20 grader på natt og 30 grader maks på dag... Vindstille.

Overhørt...

2009-11-14T11:35:00.000-08:00

1)....på operasjonsstua:
Pasienten og anestesisykepleieren, Wondyifrau, kan tilfeldigvis samme stammespråk. De prater løst og fast, mens inngrepet foregår i lokalbedøvelse. Pasienten er 65 år gammel og har et vannbrokk i pungen; Jerin jobber med å fjerne det.
Pasienten: Og du lar hun damen gjøre dette mens du sitter og ser på?
Wondyifrau ler godt: Det er best at hun gjør det, som har lært det…
Pasienten: Får hun pengene som jeg har gitt til sykehuset?
Wondyifrau ler igjen, oversetter.
Jerin: Vi er her fordi det ikke er noen andre her som kan gjøre dette. Vi får betalt av vår misjonsorganisasjon, dine penger går til sykehuset.
Pasienten: Takk skal du ha, Gud velsigne deg!

2)... på morgenmøter de siste dager:
-Pasienten oppførte seg vilt, han var bitt av en hund med hundegalskap for 15 dager siden. Vi forklarte familien utsiktene. Da tok de pasienten hjem slik at han kunne dø der.
-Vi hadde et dødsfall på medisinsk avdeling i natt. Pasienten ble innlagt med stivkrampe for fire dager siden. De kom uten penger, vi gav dem gratis behandling de første 24 timene etter loven vår. Deretter gav vi behandling to dager finansiert av en gave. Pasienten ble bedre. De kunne ikke skaffe mer penger, vi måtte slutte behandlingen, slik sykehuset krever av oss. Han ble verre og døde. (Kan vi tåle dette? Det er en strømning innen bistandstenkning som oppsummeres med at vi ikke skal gripe inn i det som er de nasjonales ansvar, for dermed å forsinke prosessen med selvstendiggjøring… Hvor manges død vil de akseptere på veien? 1? 10? 10.000? Alle tallene er påtrengende for Jinka Zonal Hospital og arbeidet som leder inn mot sykehuset…)
Gjengangeren lyder som dette:
-Pasienten innlagt med akutt febersykdom. Han har sikkert malaria eller tyfoidfeber eller tyfus. Blodfilmen for malaria viste ikke noe. Han får kininbehandling for malaria og antibiotikum for tyfoidfeber og tyfus. (Utredningen kan være svært mager, av ulike årsaker...).

Fredag morgen 13/11 -09

2009-11-12T22:58:00.001-08:00

I morges klokka 0600 satte de familiens fire damer seg i ”skolebilen”, en eldre Landcruiser og kjørte mot Addis Ababa. Om 2 dager og 70 mil er de fremme ved skolen i AA og klar for 2 uker der. Det ser ut som det er funnet en etiopisk kirurg i AA som kan være her noen uker. Dermed reiser jeg etter om 10 dager, så kan vi få en miniferie sammen på vei hjem igjen.
Vi får mimre litt over ukene sammen har i Jinka. Barna har vært godt fornøyde, ofte har de bemerket at det er så deilig å være i Jinka. Leah har nok savnet Molde mest. Dagtid har det nok vært full fart med jobb for Thorleif og halv dag for Jerin, men kveldene, de må gripes! Noen kvelder gjør mye av seg, på sykehuset over en fødsel, på et møte, på et besøk, i godt lag. Andre kvelder gjør mer av seg, hjemmekos- kveldene. Hjemmekveldene sammen har det ikke vært for mange av. En av dem hadde stjernehvelv over ett bål, hvor fersk mais ble grillet… Et par kvelder, særlig når strømmen er gått, er natthimmelen ufattelig vakker, vi drar frem en god kikkert og ser på månene til naboplaneter. En annen kveld var det regn, dråper som store erter trommer mot bølgeblikk. Symfoni! Vi søker ut på verandaen og slukker alle lys, orkesterplass! Det lyner tett, landskap, trær blottes av skarpt lys, igjen og igjen. Det buldrer mektig over alle åser og fjell. Kvelden er varm, men sval nok til at vi passer sammen under ett teppe. Kvelden dufter sterkt av våt jord og liv. Sara teller; Oj, den var bare 2 kilometer unna!! Så slukner våre tre store lys: Mina, Sara og så Leah. Det lever rundt oss av tusen frosker, sikader, men det kjennes så fredelig. Og godt. Thorleif

Jerins første visitt alene

2009-11-10T12:29:00.001-08:00

ble en tøff opplevelse:

Det var som vanlig en god mengde pasienter, både på fødeavdelinge og på kirurgisk avdeling. En av dem brant seg fast:

En pasient fra langt bort, Male-stammen mot nordøst, var kommet inn 10 dager tidligere med en alvorlig skuddskade, gjennom begge lår. Det meste av kjønnsorganene var borte, med ett krater tilbake. Overstrødd med jord og småstein. Han gikk gjennom en nesten 4 timers operasjonen den kvelden han kom, men vi var vel vitende om at det vi kunne yte ikke var optimal hjelp, etter norsk standard. Han kunne blitt berget om dette hadde skjedd i Norge. Han fikk svære infeksjoner og vi gjorde mange sårskift på ham, men tilstanden i ene beinet utviklet seg negativt. Han var hele tiden samarbeidsvillig og tok sin alvorlige sykdom beundringsverdig, vi fikk respekt for ham. Familien ville ikke gi blod, dermed kunne vi ikke gjøre så mye til eller fra med foten, han var hele tiden ytterst blodfattig. Hjemme satt en fortvilet kone og tre barn. I bakhodet til alle lå tanken om at i hans stamme er det lite plass til mennesker som mangler ett lem… Dette fikk lå og ventet på visitten. Svogeren snakket frempå om å ta ham hjem, det er jo dyrt å frakte lik. Pasienten tar Jerins hånd og ber tynt om å få være. -La meg være her. Jeg vil heller være her og dø. Den flotte mannen ser døden i hvitøyet, han har kjempet, med alt, for livet. Menneskelig begynner det å bli lite håp, om vi ikke kan amputere på låret omgående. Men uten blodgivere er det omtrent å drepe ham på operasjonsbordet. Desperasjon og fortvilelse hos alle parter.

Den pinefulle prosessen endte med at et par av hans søsken tok ham med hjem, samme dag. Skulle vi ha grepet inn, gitt av vår overflod og latt ham bli. Mot familiens vilje? Forbrutt oss mot sykehusets strenge praksis om å la pasientene betale for oppholdet. (”Da lærer de å komme her å tigge av de hvite…”). Har du et råd?

Småstubber...

2009-11-08T12:24:00.000-08:00

Fra 4-åringen søndag morgen:

-Er det søndag i dag?

-Ja.

-Er det kirke her i Jinka?

-Ja.

-ÅNEI!...

En tre timers gudstjeneste på fremmedspråk, uten barneprogram, gjør savnet etter Arken søndagsskolen i Molde stort!

Sykkel og sykkel fru Blom

Jerin og gartneren, Besabe, jobbet med å henge opp myggnettingen på soverommet, og øynene til Besabe faller på trimsykkelen til Thorleif.

-Er dette en sykkel?

-Ja.

-Hvorfor står den inne på et soverom?

-Fordi Thorleif gjør ”esport” på den av og til.

Han gransker den videre.

-Den kan kjøre på jorden?

-Nei… , brukes til ”esport ” bare. Se den står fast på bein.

Han stirrer videre og spruter plutselig ut i hjertelig latter…

Vann. Mangel.

2009-11-06T08:32:00.001-08:00

Det er grønt her. Gresset som stod lavt nylig er godt over hodet mitt nå. Det regner tre ganger i uka. Det nesten flommer ned gjennom lufta, fyller pytter og marker og grøfter og elver og veier. Det flommer ikke i kranene på sykehuset. Det er tørt på pasientrommene. Det er tørt på vaktrommet. Det er tørt i dospyleren. Det er tørt på undersøkelsesrommet. Det er av og til tørt på skyllerommet, tørt i kranen ved operasjonsstua. Det er av og til tørt i kanna over vasken ved operasjonstua. Sara og jeg satte ut en tønne på 140 liter da det regnet sist. Den tok flommen fra takrenna fra halve taket vårt. Den var full på ett minutt. Det er ikke vannmangel. Det er vann og mangel på noe annet, som jeg ikke vet hva er enda.

Barna forteller

2009-11-04T08:29:00.000-08:00

Nå har barna vært vel 2 uker i Jinka, og har hatt skole 1 uke med lærer fra den norske skolen.

Sara skriver:

Til 4. klasse på Sellanrå og andre venner!

Vi har ofte besøk på skolen av frosker eller firfirsler. En dag var det en slange utenfor skolen . den spiste en firfirsle . En som jobbet på tomta slo slangen i hode så den døde . Jeg spurte om å jeg fikk holde den. Det fikk jeg lov til . Men jeg måtte vente til den var død, for den var vist ikke helt død enda. Da sprang jeg å hentet et glass. Da jeg kom tilbake var slangen helt død. Da så jeg bedre at den holt på å spise en firfirsle. Jeg tok den i halen og puttet den oppi glasset. Da pappa kom hjem fra jobb viste jeg slangen til han . Han sa at den var kul, pappa er veldig intrisert i slanger. Så gikk vi til sykehuset for å hente medisin i glasset sånn at slangen ikke skulle bli helt ødelagt. Da vi gikk hjem var det mørkt. Når jeg kom hjem var det barneklubb. Mamma og pappa skulle ha møte, så det passa bra at vi skulle ha barneklubb akkurat da.

Neste dag så jeg på slangen. Den var like fin og hel. Pappa sier at den kan holde helt til vi kommer til Norge.

Det var det med den skolen da, den er veldig fin. Den står på tomta vår, så til vanlig pleier vi å gå barbeint til skolen. Det er bare jeg og Leah som går på den skolen, men Mina er med i gym timene da. Vi har gym to dager i uka. Vi har også noen timer som heter Tema, det er det samme som NaSa akkurat nå har vi om steinalderen i NaSa. Vi starter kl: 08.30 og slutter kl: 13.45.

Vi har et lite badebaseng i hagen. Vi skal bygge en sklie som er to meter lang. Det gleder jeg meg til. Vakten på tomta lager fottball mål, det blir også kult. Den trehytta som var her sist vi bodde her er ikke her nå, heller ikke slengdissene, men pappa har lovet at vi skal bygge det opp igjen. Vi har flatskjerm og keyboard. Det hadde vi ikke sist gang vi var her. Jeg har fått eget rom, det er det som var kontoret før. Leah og Mina har fått det gamle rommet, som var mitt og Leah sitt sist gang vi var her.

I dag så jeg en stor edderkopp, den var på badebasengkanten, pappa sa at den kanskje var gjifti. Nå har jeg møtt alle vennene mine igjen, det var gøy, men jeg savner dere veldig selv om jeg opplever mye gøy her i Jinka .

Jeg har alerede hatt to overnattingsbesøk. Jeg har blitt litt mer kjent med alle vennene mine og begynt å skjønne litt mer amharisk.

KLEM OG HILSENER FRA SARA!!

Leah forteller:

Vi har ett badebasseng i hagen. Vi skal snart få sklie til badebassenget. Vi har skole på tomta vår. Vi har stråtak på skolen. Det er bare jeg og Sara som går på den skolen. Men Mina er med i gymtimen. Vi ser ofte frosker inni skolen vår. Det er kjempegøy skole her. Vi stor plass til gym’en her, hele den store tomta. Vi vil ikke slutte når skoledagen er ferdig.

Huset vårt er også helt topp. Det er bra å ha ett sånt hus, fordi jeg har rom rett ved siden av Sara og på grunn av at vi får alltid komme inn på rommet til Sara. Vi er nesten alltid venner her.

Klem Leah K.

Mina forteller (på lørdag):

-Hvordan er det å bo i Jinka, Mina?

Vi har det bra, og det er så godt at vi kan bade, det er sol og alt mulig. Vi får godteri om lørdagen. Jeg har det bra med Feven og Kuchini og Sara og Leah, og mamma og pappa. Jeg er sjuk nå, litt, tror jeg, med betennelse og sånn (pappa: lungebetennelse). Jeg har det bra.

-Er det noe trist her?

-At dere (pappa og mamma) må være borte om lørdagen!

En ganske vanlig lørdag i Jinka..

2009-10-18T12:55:00.000-07:00

Nå har den første uka i Jinka for meg passert. Jerin og barna er i dag på vei fra Arba Minch, ventet i kveldinga. Det har vært en innholdsrik uke, som vanlig her ute. Det har gått ganske greit å være alene på kirurgi-siden, om enn litt lange dager. Dr Ingrid Langen som er på besøk, har vært til stor hjelp på gyn/fødesiden.

Hver dag har hatt sine overraskelser, gleder og fortvilelser. En dag måtte vi sende hjem en tobarnsmor, med en 1-åring og en 4-åring hjemme. Hun hadde en svær kreft i beinet og hun kan ikke helbredes av noe menneske. Neste dag kom en 15 år gammel jente med kreft i lårbeinet, ved kneet, samme beskjed. Andre har vi hatt gleden av å kunne hjelpe med helbredelse.. En ung kvinne kom blodfattig onsdag kveld, med vondt i magen. Hun var ganske nygift, førstegangs gravid, sa hun. Litt undersøkelse viste at hun hadde masse blod i magen, og vi skjønte at hun hadde svangerskap utenfor livmoren. Vi rekrutterte 2 blodgivere og innen ikke lenge var 2,5 liter blod hentet ut fra magen, den ene tuben var sprengt og blødde, og måtte fjernes. Neste morgen kom det frem at blodgiverne hadde forsvunnet som en røyk. Mannen nektet å gi. Hun ynket seg på visitten. Dagen etter smilte hun på visitten. Tredje dagen fikk hun påvist og behandlet malaria. Nå er hun oppegående og reiser hjem i morgen!

Så var det lørdag, jeg gledet meg til en litt roligere dag, ligge frempå en liten time ekstra. Før avmarsj til sykehuset utstyrer jeg de ansatte med en del penger: I dag skal det kjøpes store mengder papaya, mango, pasjonsfrukt, ananas og guava! Morgenvisitten gikk på vanlig vis, først føden, med et par kvinner med svangerskapsforgiftning, 2 med normal fødsel og en 8 mnd gravid kvinne fra Kenya-grensen som hadde ganske mange infeksjoner samtidig da hun kom, men nå var i bedring. På kirurgisk avdeling var det flere pasienter, men ikke fullt. Mannen på 50 med den store mageoperasjonen var ikke helt i skuddet og fikk meg til å falle i ettertanke. Kanskje han gror dårlig når han ikke får noe særlig mat, mager som han er, en ekte bonde? ”Kjøp litt melk og egg, det er jo markedsdag i dag”, sa jeg til sønnen. ”Jo, ja” ”Be for meg, at Jesus skal redde meg”, sier han, ”jeg dør”! Jeg lover det. Det er noen år siden jeg hørte en pasient i Norge si dette!

Mannen med den svære pussansamlingen på leggen var i fin form og kunne få lov å spasere. Motorsykkelskade. Rene farsotten forresten, unge førere med og uten sertifikat summer på alle veier og stier som veps om dagen. ”Vi har flere skader pr uke”, klager personalet. Denne trenger en hudtransplantasjon om noen dager. Ellers ligger det en 5-åring med lammelse i begge beina og urinblære. Vi lurte litt på polio, men har landet på noe som kalles Guillain-Barrè, tror jeg. Var det en anelse bedring i hoftebevegelsen i dag, mon tro? Jo sannelig, det har snudd! Vi drøfter litt rundt sauen, lekesauen altså, han har fått.

I nabosenga ligger en gutt med brukket lårbein. Han strekker foten i mange uker, og jeg gjør ham et pek med hilsinga. Godt smil. ”Hva med leksa, har du skrevet alle tallene? “Men jeg fikk jo ikke noe ark!” Hm, stygg sak, vakthavende sykepleier glemte å gi ham arket, så hun beklager seg og vi får gitt ham arket til matematikken.
Så venter ett par operasjoner, det er to unge menn som begge har fått en stor og vond hevelse i venstre bicepsmuskel, på overarmen. En uke har det vart, nå er armen ikke til å røre, så de kaster inn håndkleet og kommer. I en kort narkose kan jeg tømme ut rikelig med puss fra dypt nede i muskelen. Pyomyositt. Vanligst ved HIV, men den ene var i hvertfall HIV-negativ, den andre burde kanskje teste seg. Mellom operasjonene blir det plutselig oppstyr på operasjonsgangen. Jeg titter ut av skriverommet og ser anestesisykepleieren i ferd med å gjøre et slangehode til en tynn film, og en kost til småbiter. Men denne er da ikke så farlig, mener jeg. ”Så!” Nylig ble en gutt bitt av en slik borte i forstaden Arkisha og døde da han kom til sykehuset. Jeg er ikke helt overbevist. Det kan ha vært en større type?

Neste operasjon avvikles smidig. Intet mer? “Kom, vi stikker bort og tar en kopp te, sier vår gode venn og Anestesisykepleier, Wondjifrau. Supert! Han river i et par samosa. “Te, takk!” Den var meget godt sukret og krydret. ”Hm, gi ham en brus også!” Ofte er vi utlendinger frustrerte over ting som ikke fungerer, særlig andre steder enn i Norge. Her møter jeg en som er mer frustrert enn utlendingene. ”Se, vi har ikke vann en gang. Strøm av og på!” Osv. Men det er godt å slappe av litt i skyggen av tehuset. Det nærmer seg midt på dagen og 30 grader. Plutselig ser vi jordmor gli opp mot sykehuset i det fjerne. Obs, trøbbel i sikte. Vi drikker tomt glassene og brus og rusler bort på føden. Der kjemper nå 2 jordmødre og dr. Ingrid med en fødsel hvor barnet har meget svak hjertelyd. Det er på grensen til en hasteoperasjon. Plutselig glir hodet fint nedover og i løpet av et par minutter har vi barnet ute. En stor gutt, men grå i fargen. Er det liv?? Jo, han hikster, oksygen, stimulering, baging. Han drar seg til og vi slutter å svette igjen. Det ser ut til å ha gått bra.

Lunsj! Deilig etiopisk nasjonalmat, grå indjera-lefse og grønnsakretter ved siden av. Så blir det stille og litt tomt. De tre gode jentene våre og Jerin er langt borte, i en bil på vei mot meg! Jeg ser på bildet av dem. Bilder av storfamilien. En dag til, nå! Ettermiddagen gikk fort med utpakking av mer flyttegodset og en god høneblund. Jeg rakk oppom med litt egg og bønnesaus til pasienten som ikke var helt i slag. Barnet fra i morges hadde det bra!! Sosiale misjonærdamer på tomta inviterte til lørdagskveld med et par av legene på sykehuset. Kjempefint! Den ene av dem måtte stikke rett etter middagen, utkalling til dårlig pasient på medisinsk avdeling. Ikke lenge etter kimer det i jordmor Birgitte sin telefon: ”Det går tregt, men barnet har det bra.” Vi gir det en time til. Som vi bryter opp klokka 10, lyset skal forsvinne nå, er det beskjed igjen fra fødestua: Ingen fremgang! Et kvarter senere skriker en sterk gutt mot oss. Mor, morfar og hele slekta takker og vet ikke hvordan de kan få uttrykt sin takk best! Det ble en god natt. En vanlig lørdag? Det er ikke mye som er vanlig eller etter planen her, så sånn sett ble det en vanlig lørdag, en god lørdag. Takk for støtte og omtanke og forbønn!

Thorleif, 18. oktober

Bilde Sara og Leahs første skoledag

2009-10-17T02:45:00.000-07:00

Thorleif har sendt oss dette bildet og forteller at han har overlevd første uke i Jinka:) Bildet er tatt paa skolen i Addis.

Feil side av gjerdet

2009-10-14T10:53:00.000-07:00

Vi går inn i siste fase av shopping til Jinka, endelig... mangler melkepulver etc og TV og DVD-spiller enda, som ikke vokser på trær visst. Har funnet tre modeller å velge mellom, ny jakt i morgen. Addis Ababa er endret. Verdensresessen merkes lite, det bygges heftig. Nye brede veier rulles ut. Gamle veier har stadig flere hull. Det er mye bedre mobiltjenester. Men det er dyrt, mange ting er doblet siden sist vi var her, de fleste er betydelig dyrere, i norske kroner. Sett i etiopiske birr er prisene veldig mye høyere. Det synes som det er flere med initiativ, forandringslyst og ambisjoner. Som tar ansvar og arbeider hardt.
Vi er overveldet av inntrykk, men mange av dem er gode. Og noe skjærer i hjerte. Hva med kompisen min fra barndomstiden. På feil side av gjerdet. Vi spilte fotball og pratet mang en kveld. Nå er han arbeidsledig. Har kjæreste, men kan ikke finne muligheter for å gifte seg eller sette bo sammen, da midlene mangler. Bor hjemme hos mor. Far er død for lenge siden. Storebror din da? Han døde for to år siden. Jobbet som sjåfør. -Dr., dette er det jeg har, han viser frem 2 birr, verd 95 øre... Kan du hjelpe litt? Jeg ser på ansiktet, som er blitt smalt. Rynkete, han er vel 35 år. Puss på leppa. -Du er ikke frisk? - Jeg var syk 3 måneder nylig, med lungebetennelse... Feil side av gjerdet.

Thorleif

Sara - om sine skoleopplevelser - 8. oktober

2009-10-10T13:41:00.000-07:00

Nå går jeg på en amerikansk skole som starter 08.20 og slutter 1530. Vi har gym og kunst og håndtverk 2 ganger i uka, sist laget vi rosemaling og så bilder fra Norge. I social science timene lærer vi om vikingene! Det er 29 elever i klassen, ingen av dem forstår norsk. Vi har også en time som heter Bible i første eller siste time. De første dagene kunne jeg ikke snakke med så mange, men heldigvis kjente jeg to kjekke jenter i 3.klasse. Vi er sammen i friminuttene, de heter Sanna (Kiplesund) og Sigrid Helene (Steinhovden). Nå kjenner jeg litt bedre de i min klasse også, og derfor tør jeg snakke med dem. Denne uka har jeg 2 bibelvers i lekse og 20 vanskelige gloser, og vi skal lese 20 minutter hver dag. I dag lagde vi film om vannets syklus, det var veldig gøy. Jeg har fått en assistent som heter Anne, som hjelper meg med engelsken. Det går ganske greit nå, men jeg gruer meg litt til skolen i morgen, for jeg har ikke lært så godt alle glosene.
Klem fra oss, Th og Sara

Smånytt - mest om Leah (og Mina) - 6. okt

2009-10-10T13:33:00.000-07:00

Leah og Thorleif forteller, tirsdag kveld : (Hun var alene-elev med Sara på den norske skole sist uke, denne uka startet hun på den amerikanske skolen...Hun har en norsk lærer ved siden av seg, men fellte et par tårer i går. Det er tre friminutt fra 0820-1530...) - Den norske skolen var kjempegøy! Vi ville ofte være litt ekstra på skolen for det var så gøy, for eksempel i musikk eller forming. - I går skjønte jeg ingenting. Ingenting. Hvis noen vippet på stolen fikk de beskjed om å sitte ordentlig. Jeg visste ikke hvor jeg skulle sette sekken, de andre hadde hyller og bøker. I dag skjønte jeg ikke så mye heller, men det gikk greit, for vi hadde mange formingstimer. Vi sitter ofte på gulvet, og da skal vi ha beina i kors, så jeg får litt vondt av skoene i rompa. Og så skal vi ha hendene i fanget, sånn... så vi ikke forstyrrer. Er det lov å ta av oss skoene? Pappa: Ja, jeg tror det, men vi kan spørre i morgen. Leah: Det er ikke så farlig, jeg er blitt vant nå. Og så tar det lengre tid når vi skal ut i friminuttet... Jeg er blitt kjent med en annen jente, hun kan heller ikke engelsk. Jeg ville egentlig ikke at vi skulle be om at jeg ble kjent med noen i går, for det er så gøy når de store (norske, inkl Sara) jentene kommer til meg i friminuttet!

Pappa tilføyer: Sara og Leah er igang på Bingham, og er (vel?) tapre, men det er ikke bare lett.

Mina har kost seg med andre barn her på tomta, men de har dratt til andre kanter av landet, og det ble litt drygt. Da fikk hun lyst til å prøve den engelske barnhagen over gata, hvor en venninne går (Kariun Lende). Det gikk over forventning bra, synes hun: Pappa: kl 1000, skal på språktime: -Vil du bli med hjem eller være her alene? Mina: -Være her! Pappa: Skal jeg hente deg om 2 timer? Mina: Nei. Om tre timer!

Vel landet!

2009-09-28T13:44:00.000-07:00

Andre dag i Addis Ababa over. Vi har fått hilst på mye godtfolk i går. Og mange i dag også, møtt mange gode ansikter og gledesutbrudd. Det oppleves fint å være her. Og så har vi ordnet sertifikat, mobilnr, vekslet penger...
Håper storbagasjen kommer snart, så kan den fortolles ut, noe som sikkert tar en dag eller to. J og T begynner med språkundervisning i morgen. Da Sara og Leah kom fra skolen i dag hadde de hatt en veldig fin skoledag, om ikke den beste i minne! De hadde nemlig vært bare de to på hele den norske skolen, fått nye flotte pulter med lokk og rom inni og greier. De blir litt flere elever etterhvert (3...) på den norske skolen, men de har friminutt med ca 20 svenske barn. Og neste uke blir det andre boller på Bingham, med ca 30 engelsktalende i hver klasse. De har blitt godt kjent med noen norske barn her på tomta, som går på den amerikanske skolen på dagtid. Og har det altså flott så langt. Nevnte vi at det er borti 25 grader midt på dagen, lettskyet?

Hilsen fra Tyrkia - ”Kom og hvil dere litt”

2009-09-26T03:35:00.000-07:00

Vi har snart hatt 2 deilige uker i Tyrkia og reiser videre til Etiopia på lørdag. Vi vil først takke dere alle som har gitt oss god drahjelp i oppløpet, med flere deilige middager, forskjellige praktiske ting ute og inne, ryddet og vasket huset og stukket innom med gaver og gode ord. Og alle dere som har bedt og fortsatt ber for oss. Spesiell takk går til? Jo: Lars og Gabi som skal passe (eller ordne) økonomien vår og Einar Kringstad som hjelper oss med bloggen.

Ja, det har vært virkelig 2 deilige uker i Side, på sørkysten av Tyrkia. Barna har kost seg masse i bassenget, lekt med bølgene i Middelhavet, samlet skjell og lekt sammen med både norske og svenske barn her. Sara har surfet på bølger fra havet med luftmadrassen sin. Høydepunktet var nok å svømme med en 300 kg stor delfin! Leah sitt høydepunkt var å klare å svømme uten armringer. Hun har lært seg å snorkle. Til og med klarte hun å snorkle blant fisker, selv om det var litt nifst. Når vi har leggestund om kvelden kommer tankene. Og tårene. Jeg savner bestevenninna mi og Arken (søndagsskolen). De tre barna gjør ett betydelig offer med å ville være med på dette prosjektet. Mina har også beveget seg på dypt vann, det var en stor seier å tørre å slippe seg løs med armringer, og jammen kunne vi slenge dem på land i dag! Det har vært flott å ha med bestemor, med ett ledig fang og tid til ekstra kos!

Vi voksne har hvilt oss, sovet dobbelt så mye som vanlig og lekt masse med jentene. Rene luksusen, turer til antikke Side med teateret for 15.000 og middag i solnedgang over Middelhavet. Tyrkisk bad klarte vi heller ikke å snike oss utenom, noe som brakte tankene til Jesu’ vask av disiplenes utsvetta og tilstøvede føtter. Det kan vel bli et tema fremover også: Å ikke neglisjere legemet, i travelheten vi ser for oss å leve i snart. Jerin bemerker som en positiv opplevelse å møte det tyrkiske folkeferdet. De er smilende og positive (om ikke veltalende på engelsk ;-)). Ellers har vi merket oss at barneoppdragelse ikke bør ta ferie på ferien.. (selv om vi kunne ønske det). Thorleif er meget fornøyd med det hele, men dagens ”topptur” til knappe 2200 moh tok kaka. Stier, kart og turfølge var dessverre ikke å finne, men turen gav nydelig opplevelse av tyrkisk landsbygd og villmark og den mektige Taurusfjellkjeden.

Det nærmer seg.. I bakhode vil det fort snike seg inn en bekymring for om arbeidsukene skal bli for lange og om utfordringene blir for store. Vi prøver å tenke kreativt om mulighetene for å få kolleger å jobbe sammen med, og faller tilbake på de gamle, gode ordene: Vær ikke bekymret for morgendagen, hver dag har nok med sin egen plage. Neste uke, fra 27/9 er barna i gang med innkjøring på den norske skolen, uka deretter tilpassing til den amerikanske skolen, og så en ”normaluke”(!) med 3 ½ dag på den norske skolen og 1 1/2 dag på den amerikanske, “Bingham Academy” som det heter. J&T blir sikkert litt til og fra i skoleinnkjøringen, innkjøp og forhåpentligvis en liten amhariskoppfriskning. Vi blogges!

Varme hilsner fra J♥T (fredag 25.9.09)

Avreise fra Molde - 12. september

2009-09-22T12:30:00.000-07:00

forsinket oppdatering fra Kiseruds! Lørdag 12. september reiste de med 12.05-flyet til Oslo med deretter kurs for Tyrkia. Innspurten på Molde Lufthavn Årø ble noe preget av: 1: Flybillettene til Oslo var ikke å oppdrive (Lars Fr. Hasselgård fikk oppdraget med å kjøre tilbake og sjekke skapdøra på kjøkkenet hvor de var sett sist. (Nå viste det seg at de likevel var med og overnevnte ble ringt tilbake)). 2: De ungene kvinnene i skranken gjorde de reisende

oppmerksom på at hvert colli ikke kunne være mer enn 20 kg... Thorleif hadde veid ut tilsammen 40 kg/pers, men ikke tenkt på dette...Vel, vel. Kanskje en liten påminnelse om utfordringene som venter. I alle fall: Tre små og tre store (Thorleifs mor, Kari, ble også med) kunne etterhvert passere sikkerhetskontrollen og så kanskje senke skuldrene. Om Thorleif sovnet før take-off, vites ikke, men det ville ikke overraske oss.. På gjensyn , kjære venner!

Innlegg av Einar L. Kringstad

storbagasjen er sendt

2009-09-09T14:59:00.000-07:00

Jeg og min kjære mann føler at vi er blitt 350 kg lettere. Ja, storbagasjen er blitt sendt i dag. Stor lettelse. Vi har hatt sene kvelder og mange praktiske gjøremål.

Tusen hjertelig takk til alle dere som har gitt oss varm måltid og mulighet til middagshvil.

Da Leah ble vekket i morges, spurte hun med storeøyne : " Er det lørdag i dag? Skal vi til Etiopia?

Avreise nærmer seg

2009-08-24T12:14:00.000-07:00

Nå nærmer det seg, dvs stua er full av esker, kofferter og usortert gods, stuebordet fullt av skjemaer og hode fullt av tusen ting å ikke glemme. Nå males og ordnes det utvendig, så det burde holde i 3 år minst. Jerin og Thorleif er så godt som utflagget fra sykehusene sine, Leah begynte denne uka på skolen, og Sara rykket frem til 4. klasse. Mina er ved det gamle, med barnehagen fortsatt. I følge organisatorens tidsskjema (Jerin!) er vi i rute hvis bare resten av oss gasser opp ;-) Jentene har gledet seg mest, men det blir ikke kjekt å forlate venninnene.

12/9 blir avreisedagen. Det er lagt inn tid til en viss restitusjon og omstilling for oss alle. Kanskje kan hjerte reise fortere enn kroppen for en gangs skyld? Vi skal være 14 dager i Tyrkia (les: sol, sand og søvn), og ankommer Addis Ababa natt til 27/9. Regner med at de fleste av oss da ser ut som etiopere, og den siste rødhudet, som etioperne kaller de "hvite"...